Denne dokumentaren tar for seg konformisme kontra individualisme
og toleranse og presenterer publikum for en på mange måter
ganske uvanlig person med en like uvanlig livsstil. Filmen tar
også opp sosiale stigma i forhold til mental helse. Når
vi blir presentert med det faktum at vår hovedkarakter(Zyra)
er schizofren/paranoid mot slutten av filmen.
Det at Zyra’s mentalhelse holdes hemmelig til å
begynne med i filmen, inviteres publikum til kun å se
på ham som eksentrisk. Vi har latt kamera observere denne
fargerike personen på en utpreget voyeuristisk måte.
Hans mange morsomme og til dels smarte oppfinnelser og påfunn
driver underholdningsverdien til å begynne med til værs.
Vi lærer Zyra å kjenne og blir invitert til å
relatere oss til ham på et personlig plan.
Det er først når publikum har blitt riktig kjent med ham at
vi lar ham usjenert fortelle at han både lider av schizofreni
og paranoia, men som han sier selv, anser han ikke dette som
et problem. I Zyra's øyne er hans unormale mentaltilstand mer
enn resurs enn en lidelse, noe som vi faktisk aksepterer etter
at vi har fått sjansen til å bli kjent med ham. Hadde jeg valgt
å avsløre hans lidelser på et tidligere stadium, hadde mange
villet tatt avstand fra ham ut fra egne fordommer og nettopp
dette ønsket vi å utfordre publikum på.
For meg var det viktig å gjøre dette til en dokumentar som ikke
ville normalisere folk med schizofreni, på måten
"de er akkurat som alle oss andre". Vi kunne ha valgt en hovedkarakter
som i større grad forsøkte å passe inn i det normale, men det
ville ha virket mot sin hensikt. Vi skal nemlig ikke synes synd
på en person som er annerledes. Isteden lar denne dokumentaren
publikum se en mental helsetilstand fra en helt annen vinkel,
nemlig på det vis at det kanskje er vi som har noe å lære.
Mot slutten av filmen blir vi også presentert for en venn av
Zyra som heter Alan og som også har diagnosen schizofreni. Allen
lever et ganske normalt liv i forhold til Zyra. Han har også
ei datter som han har ansvaret for, noe han takler helt utmerket
til tross for hans mentale tilstand. Her får publikum muligheten
til å se en annen måte å takle schizofreni på samtidig som en
får høre om Zyra fra vennenes perspektiv. Vi får
da bekreftet at Zyra ganske riktig er stolt av sin "galskap"
og anser den som en bedre tilstand enn det å være helt "normal".
Det
er lite som er så tilfredsstillende for en regissør
som å se at man har oppnådd sitt mål. Etter
de første visningene var responsen meget god, og til
vår glede oppfattet de fleste de problemstillinger filmen
reiste. Det var flott å få høre at filmen
ikke bare hadde underholdt, men også gitt den enkelte
noe å tenke på. Etter visningene i mai fikk vi høre
fra University of Sunderland at vi burde sende den inn og se
om vi kunne bli nominert til en Royal Television Award. Denne
prisen hadde nemlig også en kategori for studentfilmer.
Til tross for hard konkurranse fra mange andre studentproduksjoner,
ble filmen nominert og vant også prisen for beste studentproduksjon
dokumentarsjangeren i november 2003.
